Transilience! Norsk fotojournalist med bok om transkvinner i Sør-Afrikas townships

TEKST: MARIE LALAND EKELI FOTO: KRIS LYSEGGEN

Alle bildene er fra boka I Am Therefore We Are, vist med tillatelse. Tekstutdrag fra boka er oversatt av Marie Laland Ekeli

Kris Lyseggen fotograferer Mama Afrika i huset hvor hun vokste opp, i Mdantsane.

”Det verste man kan være i Sør-Afrika, er transkvinne,” sier en av kvinnene i boka I am Therefore We Are. Boka er laget av den norske fotojournalisten Kris Lyseggen og hennes amerikanske partner Herb Schreier, som er barnepsykiater. Paret har oppsøkt noen av verdens farligste steder for LHBTQI-personer, for å portretterer aktivister i en forholdsvis ung transfeministisk bevegelse. Resultatet er kraftfullt. Eller som det står i forordet: ”Disse transkvinnene har demonstrert igjen og igjen, ved sin intelligens, styrke og stahet, at de ikke kommer til å gi opp kampen for å få være den de er. De kaller det Transilience.” Ubuntu! Hensikten med boka avsløres allerede på omslaget, i stor gul håndskrift. Tittelen er på et vis prosjektets budskap. Det er også essensen i det eldgamle afrikanske begrepet Ubuntu, I Am Therefore We Are. Ubuntu er en spirit og en levemåte som bygger på troen om et universelt bånd mellom alle mennesker. Og siden vi er koblet til hverandre følger det, nærmest av nødvendighet, at vi må holde hverandre oppe. Grensene mellom oss opphører i et kollektivt VI, så dine gleder er mine gleder, dine byrder mine byrder. Begrepet ble gjort kjent av sør-afrikanerne Nelson Mandela og Desmond Tutu i kjølvannet av apartheid, og de beskrev Ubuntu simpelthen som medmenneskelighet. Samhold.

”I don’t feel the Ubuntu anymore,” sier den unge transkvinnen BJ i boka. Noe har gått fryktelig galt i Sør-Afrika. Det humanistiske forsoningsarbeidet Mandela startet etter apartheid, og som sørget for å inkludere LHBTQI-personers rettigheter i konstitusjonen, har raknet fullstendig. Sittende president Jacob Zuma er en korrupt voldtektsforbryter med flere koner og dusinvis av barn, beryktet for uttalelsen om at homofilt ekteskap er en skam overfor Gud og nasjonen. ”Hadde det stått en homofil person framfor meg da jeg vokste opp, å hadde han ikke stått. Jeg hadde slått ham rett ned,” har han sagt. Zuma leder et maktapparat som i følge Lyseggen lukker øynene for urett begått mot landets innbyggere. Det har skapt grobunn for historiens kanskje grusomste kvakksalver-løgn, myten om jomfrukuren: Voldta en jomfru, og du blir kurert for aids. Siden 2002 har tallet på voldtekter i Sør-Afrika steget med 400 prosent, og tallet fortsetter stige. Minst halvparten av alle sør-afrikanske barn vil per i dag være voldtatt innen de er fylt 18.

Alt dette forteller Kris Lyseggen i et informativt innledningsessay, som for å understreke sammenheng mellom storpolitikk, samfunnsforhold og enkeltskjebner. For transkvinnene i townshipene er politisk klima en realitet som kan ha kroppslige konsekvenser.

Lindani (BJ) Hlaba: ”Foreldrene mine ser på meg som en idiot. Gud vet hva jeg er.”

Ashlee Loots: ”Vi transpersoner må alltid stå til rette. Om ikke vi står til rette overfor elskere, står vi til rette overfor familie. Hvis ikke vi står til rette overfor familien, står vi til rette overfor oss selv, vårt innerste værensvesen. Vi er alltid i strid, om ikke mot oss selv så mot vår neste.”

Phiwe Ngcingi: ”… de tvang meg inn i bilen, og kjørte meg til en tom skole hvor de voldtok med brutalt. Hele natten byttet de på, kastet seg inn i meg som om jeg var et stykke svamp, helt til det ble morgen. En mann kysset meg gjentatt ganger på leppene.”

Malwande (Wandy) Onceya: “Jeg går i kirken. Og jeg har på meg skjørt i kirken. De behandler meg som en mor. I kirken har vi det som kalles mødre-benker og fedre-benker. Jeg sitter på mødrenes side, selv om alle vet at jeg er homofil. De aksepterer meg.”

Sizwe: ”I don’t believe that God created this. It’s something that comes from my heart.“

Townships Alle de 18 kvinnene som portretteres i boka bor i såkalte townships. Townships var de svartes områder under apartheid, og er fremdeles det. Jeg finner ikke et dekkende norsk ord, ”slum” er fylt med så mange negative konnotasjoner at innbyggerne ikke vil bruke det. Likevel minner oversiktsbildene Lyseggen har tatt av Duncan Village om den brasilianske favelaen eller deler av slummen i Manila: Samme blikktak, samme provisoriske byggematerialene, skjeve skur vaklende tett i tett, ofte uten tilgang på elektrisitet eller sanitæranlegg. I et av hjemmene Lyseggen og Schreier besøkte bodde et tosifret antall familiemedlemmer på ett rom. Arbeidsledigheten er høy og sykdommer som AIDS og tuberkulose utbredt. Det er et forurenset sted, skriver Lyseggen, ”forurenset av brudd på menneskerettighetene, fattigdom, vold og en fiendtlig innstiling overfor mennesker som er transkjønnet, lesbiske og homofile.”

Duncan city.

Det er sterke vitnesbyrd vi får servert. Kvinnene utfordrer kjønnsnormer i miljøer som er så patriarkalske at det å avvike kan være beint fram livsfarlig. Jeg leser historier om voldtekt, mobbing og drap, men også om trivielle saker som kjæresteforhold og seksuelle erfaringer. Hverdagsproblemene til disse kvinnene har ofte en eksistensiell slagside: Hvordan bli kvitt kroppshår når du ikke har penger til hormoner?

En tekst står ut, med avansert drøfting av komplekse feministiske paradokser. Den transfeministiske pioneren Leigh Ann Van Der Merwe fra Emonti (East London) sier blant annet: ”Baksiden av mynten her i Sør-Afrika er at vi transformeres til et kjønn som er undertrykt. Fordi jeg er kvinne kan jeg ikke ta beslutninger for familien, og fordi jeg er kvinne er jeg ti ganger mer utsatt for voldtekt i Sør-Afrika. Sør-Afrika er et av landene i verden med høyest forekomst av vold mot kvinner, også i forhold til land som befinner seg i konflikt. Derfor sier jeg alltid til kvinnene jeg underviser: Overgangen må foregå med en feministisk bevissthet om kroppene våre, livene våre, rettighetene våre – og i direkte sammenheng med det: selvautonomi og kroppslig selvråderett.” Og senere: ”Jeg har undervist disse kvinnene. Jeg presser ingenting på dem, men helt fra starten av har jeg vært tydelig på at dersom vi snakker om kjønn, snakker vi ikke om klesdrakt. Kjønn er noe du føler, og så formes ut ifra. Mange av transkvinnene unngår feminine klær. De nekter, for det er nettopp klærne som fører til at de undertrykkes i sine nærmiljøer.”

Van Der Merwe er en av grunnleggerne av aktivistorganisasjonen S.H.E, (Social, Health, Empowerment), som i tillegg til å jobbe for konkrete helsetiltak også kjemper for å utvide feminisme til å inkludere arbeid for trans- og intersexpersoner. I intervjuet med Lyseggen tar hun et oppgjør med det paradoksale smertepunktet for feministbevegelser over hele verden: betydningen av kjønn. Etter å ha blitt utestengt fra et kurs som var forbeholdt ”kvinner født som kvinner, som levde innenfor kategorien kvinne og identifiserte seg selv som kvinner”, skrev Van Der Merwe til den feministiske kursholderen ”Hva er greia med disse kriteriene? Hva er en kvinne? Forklar oss det, for dere påstår jo samtidig at kjønn er en sosial konstruksjon som ikke blir bestemt ved fødselen.” Det er de radikale feministene og lesbene som vil holde oss utenfor, forklarer pioneren. ”Og det er trist, for du skulle tro de forsto kampen, og hvor vi kommer fra. Men det er de som vokter døren til det feministiske rommet. Det er ingenting annet enn transfobi.”

”Se meg. Føl slektskap til meg.”

Det ene bildet av Leigh Ann Van Der Merwe er tatt på et hotellrom en tidlig morgen før hun skal delta på en kongress i Philadelphia i USA. Rommet ligger i mørke, og Lyseggen maler fram ansiktet til Van Der Merwe med noe som kan være naturlig lyssetting. Å fotografere er å jobbe med lys, og Lyseggen vet hvordan hun gjør det, enten hun bruker bred pensel i de nære portrettene, eller på raffinert vis lar ulykkelige Yonela bades i et varmt, rosa skjær inne på det fengselsaktige soverommet hennes. Jeg ble overrasket da jeg telte meg fram til at boka inneholder flest fargebilder.

Leigh Ann Van Der Merwe: “Det er viktig å forstå at vi transkvinner er ikke homofile, vi er ikke kvinner med pikk, vi er bare vanlige kvinner … og fordi vi er kvinner, lever vi under lag på lag med undertrykking og diskriminering.”

Portrettene i sort/ hvitt har definitivt gjort sterkest inntrykk på meg. Lyseggen har

beholdt farger i bilder som viser sosiale markører, som miljø, interiør og eksteriør, menneskemengder og ting. Det gjør motivene detaljrike, saftige og litt magasinaktige. De klassiske sort/hvitt-portrettene er strippet helt ned. All støy og potensielle avsporinger er fjernet, og essensen av mennesket kan tre fram. Det er power og poesi på en gang, for med enkle virkemidler (en medium format 120 film Rolleiflex) oppnår Lyseggen det som vel er målet for all dokumentar-fotografering: å bevege bevisstheten. De sørafrikanske kvinnene transcenderer boksiden, og avtrykkene de setter i meg er dype. Ubuntu, oppfordrer de: Se meg. Føl slektskap til meg. Vis med-følelse.

Thabisa Moyikwa og moren hennes: ”Begge foreldrene mine elsker meg for den jeg er, så jeg bestemte meg for å komme ut til alle, og begynte å date menn åpenlyst.”

”Det ved kunstverket som kaller oss til å bli en stund.” Jeg husker ikke hvilken kunstner eller kunsthistoriker som satte ord på denne vanskelig definerte kvaliteten eller følelsen som kan oppstå i møte med et kunstverk. (Walter Benjamin? Pierre Bourdieu?) I flere av bildene til Lyseggen finner jeg dette noe som ”kaller meg til å bli en stund.” Det kan være mønster av avskallet maling på en rosa murvegg. Et uskarpt kne bøyd mot kamera. Tykke arbeidsfingre foldet i et fang. En stabel med billige vinglass i en bokhylle. BJs myke hånd over brystene hun aldri kommer til å utvikle. Bildene til Lyseggen har med andre ord lag som går på utsiden av det rene dokumentarfotografiet. Det er kunst. Anti-misogyne bestemødre I Am Therefore We Are er ikke bare en vond bok. Midt i smerte lever gleden. Det fargerike kapittelet om Zaza Kwinana fra Duncan city er en sprudlende historie. Zaza har vært gift med mannen sin i 8 år, har et gapende godt smil, og alle som ikke aksepterer henne kan dra til helvete. Gleden som dukker opp i boka er alltid knyttet til aksept. Først og fremst egenaksept, men også aksept fra omgivelsene, familien og naboer. Særlig, legger jeg merke til, fra mødre og det Lyseggen omtaler som ”anti-misogyne bestemødre”: ”Vi smiler av det etter hvert så velkjente refrenget om den gode bestemoren som aldri hatt problemer med at den lille jenta ble født med mannlige genitalier”. Malwande (Wandy) Onceya forteller: ”Jeg kan huske i første klasse at jeg sa til moren min at jeg kan ikke gå på skolen fanget i en gutts kropp. ’Nei, jeg har ikke tenkt til å gå med bukser.’ Jeg ville ha på meg skjørt og kjoler. Moren min nektet å kjøpe skjørt og kjoler til meg, men bestemor sa: ’Hvis det er det han vil ha, må du gi det til ham.’ Hun er min nærmeste allierte. Hun lever fortsatt. Hun oppdro meg.” Yonela har erfart noe lignende: ”Når de andre i familien sa at jeg trengte psykologhjelp, sa bestemoren min: ”Det er ingenting galt med Yonela.”

Zaza og ektemannen. ”Vi møttes i 2001. Jeg var på vei til byen. Jeg dro på byen for å kose meg. Da så jeg denne fyren, og han er så … ”Jeg elsker deg,” sa han til meg. Jeg svarte: ”Ok.” Så vi begynte å møtes på en klubb, og har vært sammen siden. Svigermoren min elsker meg også.”

Hjemme hos Lyseggen har ønsket å fotografere kvinnene hjemme. Som journalist vet jeg at det ikke alltid er lett å be folk åpne hjemmet sitt for deg, men Lyseggen og Schreier ønskes velkommen. De slipper inn i provisoriske brakkeboliger og, like viktig, de slipper inn i de mest private refleksjonsrommene, der hvor vanskelige og intime tanker bor. Og det er en grunn til det. Jeg kan vanskelig tenke meg noen som er bedre rustet til å lage denne boken enn disse to. Lyseggen har tidligere utgitt to bøker med transhistorier, The Boy Who Was Not a Lesbian (2012) og The women of San Quentin (2015). Herb Schreier er barnepsykiater, og har i mange år jobbet internasjonalt for å styrke det mentale helsetilbudet for transbarn.

Kunnskap og erfaring inngir tillit, og kan dessuten gi det lille ekstra motet man trenger for å våge seg tett på. Men ingenting av dette er nok alene. Enten du skal fotografere eller intervjue noen, så innleder du en samtale. I den må du by på deg selv. Schreier og Lyseggen gjør det. De skriver menneskesyn og politisk mismot inn i essayene sine, og tar med hele sin erfaringsflate i møter med mennesker. Det sterkeste eksempelet på det finner jeg i Herb Schreiers tekst. Han beskriver en episode som oppstår mens de fotograferer Phiwe. Plutselig kommer en liten gutt og kaster seg rundt beina på transkvinnen. Phiwe forteller at hun passer litt ekstra på gutten, for hun gjenkjenner noe. Han er nok også trans. Da tilbyr Schreier seg å prate med guttens mor. Hun, skal det vise seg, er bekymret. Hun elsker barnet sitt over alt på jord, men har mange spørsmål. Vil han klare seg? Er dette vanlig? Hvordan kan hun beskytte ham? Barnepsykiateren forklarer hva trans er og tilbyr å sende henne mer stoff om temaet. På en kort ettermiddag har han normalisert situasjonen, og kanskje bidratt til Isa og Isas mamma får en litt lettere framtid.

Og der er det igjen! Dette fellesmenneskelige som binder oss sammen. Kjærligheten vi kjenner for barna våre transcenderer alle skillelinjer, være seg kjønn, seksualitet eller landegrenser. Det gir håp. Ubuntu.

Thandile viser fram den nye valpen sin, mens moren og lillesøsteren ser på.

Herb Schreier i prat med Phiwe og tanten hennes, hjemme hos Phiwe.

I Am Therefore We Are er utgitt av SFINX publishing i USA. Boka selges i begrenset opplag.

Instagram: @blazerfanzine

Gå inn i helgen med en rus av nostalgi med Ada Bligaard Søbys fotobok «The best is yet to come». Blazer har hatt gleden av å dykke ned i denne boken og skrive om den. Les anbefalingen på www.blazerfanzine.no #adabligaardsøby #dogpoison #thebestisyettocome #fotobok #benjaminrobingraahede #blazerfanzine

Om november var et soundtrack ... . Igjen har @bj8rnar satt sammen en spilleliste for Blazers lesere. Sjekk den ut på sida vår.

Gjør høsten bedre! Ingen Forskjell med Lucky Malice er bare en av 10 låter som anbefales på Blazer nå. Link i bio!

https://blazerfanzine.no/2017/11/19/transilience-norsk-fotojournalist-med-sterk-bok-om-transkvinner-i-sor-afrikas-townships/


Featured Posts
Recent Posts
No tags yet.
Search By Tags
Follow Us
  • Facebook Classic
  • Twitter Classic
  • Google Classic